Å tenke er universielt, det er noe av det som skiller mennesker som art fra andre primater. Men det å tenke kan også være tyngende, man begynner med en liten spire, en spire som i seg selv kan være uskyldig nok, men om man ikke tar tak i spiren, kan den vokse til en vill tornekratt. Det å håndtere ville tornekratter krever verktøy og midler som er helt annerledes enn det man trenger for å håndtere en spire.
En samling av spirer som gror i oss symboliserer det jeg kaller for tankehavet. Dette havet er iboende hos alle mennesker, forskjellen ligger i hvordan vi bearbeider tankene. Du har de menneskene som prater og prater om alt de ser på sin vei. De som kan prater i en halvtime med kassadamen om han håpløse fyren som snek i køen, de som ringer venninna si og kan skravle i uendelige timer om den nye mascaraen. Så har du de som ikke sier så mye, Det er ikke dermed sagt at de ikke tenker for de tenker minst like mye.
Forskjellen er at de snakker ikke høyt om det, de samler tankene i hav inni seg og tror at de skal klare å bearbeide dem på egenhånd. Av egen erfaring vet jeg at det ikke er mulig.
Jeg er en person med sterke meninger om alt, jeg tenker mye og ofte i negative retninger; spesielt når det kommer til mine egne evner og hva jeg har oppnådd. Selvkritisk og perfeksjonist. Derimot har jeg aldri hatt grønne fingre og spirene hos meg blir derfor til uoverkommelige tornebusker som jeg ikke klarer å håndtere selv. Dette fører til at jeg har et enormt behov for å uttrykke meg og jeg håper at bloggen kan bidra til å lette noe av dette.
Tankehavet er iboende i alle mennesker, meg selv inkludert, enten vi ønsker det eller ikke. Jeg håper at jeg en dag kan bli dus med mitt.
