Flyktige tanker. Skumle tanker. Gode tanker. Skremmende tanker.
Tanker om økonomi, om framtida, om verden, om politikk, om ens eget liv, om andre
mennesker.
Tanker om terroren og krigene som foregår, all elendigheten i verden og hvordan man skal forholde seg til det.
Konkrete tanker, diffuse tanker – alt er bare sammensurium som flyter i hodet. Det gir ikke noen mening, ei heller er de til nytte.
Det er en evig runddans av tanker.
Hjerterom gir også hjertesorg, fordi man ser hvor galt verden bærer av sted.
Aller helst vil jeg stoppe verden og hoppe av. Flytte til en avsidesliggende gård og slippe å være avhengig av andre.
Når man er avhengig av andre, kan man ikke ha en samvittighet som lar alt gå innpå seg. Det er for mye galskap i verden, for mye ondskap. Setter man ikke grenser bukker man bare under alt.
Og når man er alene bekymrer man seg over sin egen fremtid. Det å være sykemeldt og ikke komme seg avgårde, det å føle at man er fanget av fortiden å ikke klarer å komme seg ut av klørne.
Det er utrolig lite kunnskap om psykisk misbruk, men det sitter i kropp og hue i mange år. Jeg har lurt lenge på hvorvidt jeg skal stå fram, om jeg skal være en slags talsperson, men så blir jeg redd for belastningene som følger med.
Man føler seg liten da. At fremmede skal diktere så mye over hva en selv gjør med livet sitt. At man skal la frykt gå utover alle mål og ønsker man har, for det er jo ikke sånn at jeg ikke har ønsker for livet mitt. Gud bedre har jeg ønsker for livet mitt. Jeg bare tror ikke at jeg får det til. Graden av selvtilliten er mikroskopisk og selektiv….
